mandag 25. oktober 2010

No dawn, no day, I'm always in this twilight



Vinteren er på vei. Det er mørkt og kaldt, jeg er utslitt og ubrukelig etter lange praksisdager og helger med for lite søvn. Jeg mangler viljestyrken til å gjøre noe som helst. Dagene går for fort, jeg er hjemme for sent, jeg jobber, jeg prøver å opprettholde et sosialt liv, og plutselig var det snart innlevering av praksisoppgaven jeg har brukt mer tid på å fortrenge enn å jobbe med. Helgene er fine, men uka kommer for fort, og plutselig har jeg kun to dager på å gjøre noe produktivt (tirsdag og torsdag er det rett på jobb etter praksis - noe som vil si at jeg er busybusy fra halv ni om morgenen til kvart over ni om kvelden, og fredag er det helg og helgeplaner). Den jævla oppgaven. Virkelig. Jeg mangler...alt. Inkludert pensum. Og inspirasjon. Jeg leser tre sider pensum hver dag, i sneglefart, men husker ingenting. I stedet begynner jeg å gro fast i datamaskinen min. Jeg kan ikke lenger se gulvet på soverommet mitt - jeg kastet nemlig alle klærne mine ut på gulvet i et anfall av panisk kleskrise ca ti minutter før t-banen skulle ta meg med til Theas nittitallsfest. Jeg skulle rydde i går, men verden snurret så det ble ikke noe av. Jeg trenger sollys. Uten lys vil jeg helst gå i dvale. Og vinteren har ikke engang virkelig begynt. Føkk.

(Credit : printed in film flickr)

1 kommentar:

ingo sa...

Åeh, you can make it! Fokuser på at om vinteren er det lov til å drikke te hele dagen, og å gå med ullsokker uten å være rar, og å ligge leeeeeenge om morran under dyna =)