torsdag 28. juli 2011

---



Jeg vet ikke hvor dagene har blitt av. Jeg har nesten ikke gjort noe...vært på et familiebesøk, spist middag med mine beste venner, kost med en katt, tent lys ved domkirken og deltatt i rosetoget i Oslo. Likevel har dagene gått. Jeg har sett kronisk på nyhetene, jeg har konstant trykket refresh på sider som dagbladet, vg, aftenposten, nrk, jeg har vært på twitter, youtube, tumblr og lett etter nye historier, nye hjerteskjærende skildringer. Mamma snakker om å skåne seg selv, det er grenser for hvor mye informasjon man kan klare å ta inn, tilslutt er man bare nødt til å sette på en film. Men jeg klarer ikke. Det føles viktig å vite mest mulig, helst alt, jeg trenger skrekkhistoriene for å forstå at dette virkelig har hendt. Jeg har ikke lyst til å skjerme meg, hvorfor skulle jeg kunne skjerme meg fra historier som er virkelige, historier som mennesker, unge mennesker har opplevd? Det virker ikke rettferdig. Så derfor leser jeg alt jeg finner. For å ikke glemme, for å ikke lukke øyne og øre for en realitet som ikke lenger stemmer overens med det som en gang var min virkelighetsoppfatning.

(Credit : http://kvalogactionfilm.blogspot.com/)

tirsdag 26. juli 2011

Shameless US

Jeg har sett ferdig sesong 1 av Shameless US, og det burde alle andre gjøre også. Her kan den lastes ned.

Shameless US handler om familien Gallagher, som i følge programmet selv "puts the fun in dysfunctional". Mor er forsvunnet og far, Frank, er alkoholiker, av den typen som slukner på gata i sitt eget spy. Igjen sitter fem barn, som på merksnodig vis klarer seg. Fiona er eldstesøster og familiens overhodet. "Fiona takes care of everyone, but noone takes care of Fiona". Ian, som drømmer om en karriere i militæret, forsøker å skjule det faktum at han er homofil for resten av familien. Debbie, den yngste jenta, er den som sliter mest med å håndtere familiesituasjonen. Såpass mye at hun kidnapper en baby fordi hun ikke har noen dukke å leke med. Carl er en sosiopat som stadig trues med utvisning fra skolen. Som hans rektor sa "I am not a religious man, but every now and then, a child comes along who makes me believe in the existence of Satan". Hans favoritthobby er å få andre barn til å gråte, og han er også glad i å leke med balltre, blåselamper og forsvarsløse dyr. Lip, som er nest eldst, er utrolig smart og bruker sitt talent for å tjene penger - han møter opp på eksamen for de som er mindre begavet og tar seg godt betalt. Han beskriver seg selv som "a bit of a slut", men er likevel i ferd med å falle for Karen som er "kind of a...whore". Karen bor sammen med moren sin, som i tillegg til fot- og bakteriefobi ikke har vært ute av huset på mange år. En generelt dysfunksjonell gjeng, med andre ord. Men Shameless US er både hysterisk morsom og til tider veldig trist. Uansett, sesese!

Frank: Nobody’s saying our neighborhood is the Garden of Eden. Hell, some people say God avoids this place altogether. But it’s been a good home to us, to me and my kids, who I’m proud of. ‘Cause every single one of them reminds me a little bit of me. We may not have much, but all of us, to a man, knows the most important thing in this life… We know how to fucking party!

Fiona: This is about what you didn’t do. This is about what I did! And you know what? I did a fucking great job. Debbie is class president; she’s on the debate team going to nationals. Lip is on the top of his class; he set the curve! Ian was promoted on ROTC and he tested out of English. And Carl made something blow up for his science fair. And you know what? They did it all no thanks to you because you weren’t here!














































(Credit : Not mine)

lørdag 23. juli 2011

It's a very, very mad world



Verden er gal. De siste dagene har jeg lest "Extremely Loud and Incredibly Close" av Jonathan Safran Foer. Den handler om ni år gamle Oskar, som har mistet faren sin 11 september. Det er forøvrig er veldig fin bok, jeg leste den ut på et døgn. Og mens jeg leste om hvordan Oscar ser for seg katastrofer over alt, at bygningen han er i skal rase sammen, at noen skal bombe t-banen, så får jeg en melding fra pappaen min. I den er det et bilde av massevis av knust glass, sammen med teksten "Jeg syklet forbi for 3 minutter siden. Har fortsatt hjertet i halsen". Og først skjønner jeg ingenting. Har et vindu rast ned? Jeg sjekker dagbladet.no, og jeg vet ikke hva jeg skal tro. Bombe? I Oslo? Her? Jeg skjønner ingenting. Jeg skjønner fortsatt ingenting. Og ut over dagen blir det bare verre. Det er helt utenkelig, ufattelig, uvirkelig. Jeg vet ikke hva jeg skal si, fordi det ikke er noe som kan sies. 85 ungdom, skutt, drept, regelrett massakrert av en gal, gal mann. Tilsammen 91 døde. Og selv om jeg føler meg tryggere fordi jeg vet det ikke er snakk om et angrep fra en stor organisasjon, blir jeg enda mer forvirret. Det er umulig å finne noen logikk. Og jeg vet at det er uforklarlig, uansett hva slags motiv noen har, når så mange mennesker blir drept. Men dette er...man kan ikke engang finne en gal manns logikk. Når ekstreme islamister dreper med terror kan man se en logikk. Den er skrudd, men den finnes. Vesten angriper deres land, de angriper vesten. Men dette er en mann som er i mot radikal islam, og så utfører han nettopp et slik angrep som gjør at mange frykter radikal islam? Han skyter ned ungdom fordi han er i mot den såkalte kulturmarxismen? Jeg skjønner det ikke. Hvis det viser seg at han har utført alt alene er han den personen i verden som, ene og alene, har drept flest mennesker. Han er verdens største massemorder. Og han var her. I lille, trygge Norge.

"I thought about all of the things that everyone ever says to each other, and how everyone is going to die, whether it’s in a millisecond, or days, or months, or 76.5 years, if you were just born. Everything that’s born has to die, which means our lives are like skyscrapers. The smoke rises at different speeds, but they’re all on fire, and we’re all trapped."

"She died in my arms, saying, ‘I don’t want to die.’ That is what death is like. It doesn’t matter what uniforms the soldiers are wearing. It doesn’t matter how good the weapons are. I thought that if everyone could see what i saw, we would never have war anymore."

"Just because you’re an atheist, that doesn’t mean you wouldn’t love for things to have reasons for why they are.”


- Extremely Loud and Incredibly Close av Jonathan Safran Foer

onsdag 20. juli 2011

For blue, blue skies



Jeg har ofte sagt at kroppen min motarbeider meg. Som regel har det ikke vært så veldig særiøst, men til tider blir man lei av lange forkjølelser med astma, kroniske skulder/nakkeplager og hodevondt og kondisen til en 90-åring. Det meste av dette, med unntaket av astmaen, kan nok forbedres...mye, med trening. Derfor har jeg trent. Og gått på tur. Roligere 45-minutters turer med mamma, og lengre turer i raskt tempo med Hanna. Jeg har faktisk vært ganske flink. Men nå har jeg helt forjævlig vondt i knærne. Og det går ikke over. Hele den øvre kneskåla er vond, på begge beina, særlig når jeg går ned eller opp bakker/trapper. Det gjør vondt å være nær de. Nå har jeg hatt vondt de siste fire dagene, og det blir sakte verre. Jeg kan nesten ikke gå i nedoverbakke. Så derfor syter jeg om at kroppen min motarbeider meg. Sabotasje. Jeg liker faktisk å gå tur, men nå begynner det å bli jævlig vanskelig. Selvfølgelig kan jeg fortsatt trene styre, men knebøy, og øvelser der jeg faktisk får opp pulsen mer blir jo jævlig vanskelig når en ikke kan bøye kneet. Meeeh. Meh. Det rimer på kneee. Men, uansett. Jeg følte for å syte litt.

Ellers skjer det fint lite. Jeg var på en veldig fin fest sist helg, men det har de fleste sett bildene fra allerede. Også går jeg som sagt mye på tur. Jeg og Hanna gjenoppdager nærmiljøet, blir angrepet av knott og har litt grevlingangst når vi går rundt østensjøvannet. Jeg ser fortsatt på Shameless US. Jeg leser tre bøker på en gang, og blir ikke engasjert av noen av dem. Vurderer sterkt å gjenlese den siste Harry Potter boken. Hm. Også har jeg feiret bursdagen til søsteren min, og forsøkt å begrense kakeinntaket. Og som alltid flyr sommerferien, uten at jeg får gjort halvparten av det jeg så gjerne skulle. Som å drikke meg full i frognerparken hver dag det er fint vær, sitte ute på en benk og spise is, dra til sjøen for å bade, dra på byen, se menneskene jeg vil se ofte nok, reise, nyte fritiden. Eller det jeg faktisk burde. Som å søke jobber. Så hva gjør du neste år da? Hkashdiegfbegfwuef. Søker trygd. Utnytter systemet. Jeg er faktisk sosionom. Jeg burde kunne smutthullene.

Jo, også hører jeg endel på en ny sang (igjen). Den er litt treig, og sikkert en sånn sang som mange syns er kjedelig og intetsigende...men, jeg vet ikke. Det er noe med den som jeg liker. For blue skies, av Strays don't sleep. I never believed you / I only wanted to / [...] Could I have saved you? / Would that’ve betrayed you? / I wanna burn this film / You alone with those pills / What you couldn’t do I will / I forgive you.

(Credit: Margaret Durow flickr)

søndag 17. juli 2011

Grillfest hos Magnus

Magnus arrangerte grillfest. Det var gøy med såpebobler, boobs, putekrig, kremkrig og dans, og når jeg sjanglet hjemover, etter at sola hadde stått opp, var det fortsatt massevis av folk igjen og planer om å lage frokost. Med andre ord en bra kveld.