lørdag 23. juli 2011

It's a very, very mad world



Verden er gal. De siste dagene har jeg lest "Extremely Loud and Incredibly Close" av Jonathan Safran Foer. Den handler om ni år gamle Oskar, som har mistet faren sin 11 september. Det er forøvrig er veldig fin bok, jeg leste den ut på et døgn. Og mens jeg leste om hvordan Oscar ser for seg katastrofer over alt, at bygningen han er i skal rase sammen, at noen skal bombe t-banen, så får jeg en melding fra pappaen min. I den er det et bilde av massevis av knust glass, sammen med teksten "Jeg syklet forbi for 3 minutter siden. Har fortsatt hjertet i halsen". Og først skjønner jeg ingenting. Har et vindu rast ned? Jeg sjekker dagbladet.no, og jeg vet ikke hva jeg skal tro. Bombe? I Oslo? Her? Jeg skjønner ingenting. Jeg skjønner fortsatt ingenting. Og ut over dagen blir det bare verre. Det er helt utenkelig, ufattelig, uvirkelig. Jeg vet ikke hva jeg skal si, fordi det ikke er noe som kan sies. 85 ungdom, skutt, drept, regelrett massakrert av en gal, gal mann. Tilsammen 91 døde. Og selv om jeg føler meg tryggere fordi jeg vet det ikke er snakk om et angrep fra en stor organisasjon, blir jeg enda mer forvirret. Det er umulig å finne noen logikk. Og jeg vet at det er uforklarlig, uansett hva slags motiv noen har, når så mange mennesker blir drept. Men dette er...man kan ikke engang finne en gal manns logikk. Når ekstreme islamister dreper med terror kan man se en logikk. Den er skrudd, men den finnes. Vesten angriper deres land, de angriper vesten. Men dette er en mann som er i mot radikal islam, og så utfører han nettopp et slik angrep som gjør at mange frykter radikal islam? Han skyter ned ungdom fordi han er i mot den såkalte kulturmarxismen? Jeg skjønner det ikke. Hvis det viser seg at han har utført alt alene er han den personen i verden som, ene og alene, har drept flest mennesker. Han er verdens største massemorder. Og han var her. I lille, trygge Norge.

"I thought about all of the things that everyone ever says to each other, and how everyone is going to die, whether it’s in a millisecond, or days, or months, or 76.5 years, if you were just born. Everything that’s born has to die, which means our lives are like skyscrapers. The smoke rises at different speeds, but they’re all on fire, and we’re all trapped."

"She died in my arms, saying, ‘I don’t want to die.’ That is what death is like. It doesn’t matter what uniforms the soldiers are wearing. It doesn’t matter how good the weapons are. I thought that if everyone could see what i saw, we would never have war anymore."

"Just because you’re an atheist, that doesn’t mean you wouldn’t love for things to have reasons for why they are.”


- Extremely Loud and Incredibly Close av Jonathan Safran Foer

2 kommentarer:

tetrisorgasme sa...

Den boka er så sinnsykt fin. Sykt at du leste den akkurat nå. Nå fikk jeg lyst til å lese den igjen. En dag, når jeg har fått roa meg. Håper du har det bra, og at alle du kjenner er trygge. :)

Flomp sa...

Fantastisk fin bok ja <3 Jeg tror heldigvis ikke at jeg kjenner noen som har blitt ordentlig berørt, men det er likevel vanskelig å forstå at noe så jævlig kunne skje her.