Jeg hører på Lover I dont have to love, Bettie Severt versjonen, og den sangen gir meg meg en rar litt melankolsk følelse i magen, det er nesten så jeg får lyst til å være litt trist. Kanskje jeg er litt gal, det hadde ikke forundret meg, man skal ikke ha lyst til å være trist, men jeg har det noen ganger, hvis jeg har sett en trist film eller hørt på en trist sang. Trist kan være vakkert, hvis du faktisk har en ordentlig grunn til å være det, og det har ikke jeg. Okei, jeg har egentlig bare lyst til å kunne sitere Damien Rice i hytt og pine - og mene noe personlig med det.
I need a meaning I can memorize. I blandt føles det som om jeg jukser, som om jeg later som om jeg er en bedre person enn det jeg egentlig er. Og vennene mine er så fantastiske noen ganger, de kan gjøre meg så glad med små ting som betyr mer enn de store, og jeg spør meg selv om jeg tilbyr meg, eller sier, de samme tingene til dem, og jeg gjør ikke det. Jeg kjøper ikke muffins og brus til Desiree eller Ingeborg som supriiise gave, tidlig om morningen på bursdagen deres. Jeg tilbyr meg ikke å hjelpe Ingo å pugge bilteori, jeg sier ikke fine ting, jeg gjør akkurat det som er forventet og ikke noe mer. Det faller meg rett og slett ikke inn, jeg er en smule selvsentrert og egoistisk av natur. Jeg er ikke så snill som alle skal ha det til at jeg er, jeg gir ikke vekk alle småpengene mine til narkomane, selv om jeg kanskje gir litt, jeg snakker ikke med mennesker som ser ensome ut, jeg smiler ikke til folk som ser triste ut, jeg er ikke flink til å gjøre ting jeg ikke er bedt om. Og jeg slipper unna med det. Jeg er den snille datteren, bortsett fra at jeg egentlig ikke er det, lillesøsteren min er kanskje et bedre menneske enn meg, jeg er bare flinkere til å lyve for mamma.
I am small and needy