I morgen begynner jeg på skolen, og jeg er totally not attending. I går var det singstarparty hos Simen, og siste mulighet til å bryte lydbarrierer med Ingo, før hun dro til Sogndal. Vi hoiet og skrek (sang), noen var tonedøde (host-simen-host) andre ble singstars. Etterpå lå vi i en haug og hadde latterkrampe, just like old times. På veien hjem så vi på stjernene, og jeg kom meg ikke i seng før i fire tiden. I dag stod jeg opp kvart på ti, for å joyne avkjedskomiteen til Ingeborg. Hun stappet bilen sin full av klær og minner, og det var forferdelg trist å si hade. Vi klarte nesten å holde tilbake tårene, men så kjørte Ingo sin vei, og faren hennes kom bort til oss og takket oss for å være så gode venner. Deretter brøt vi ut i unisongråt, og forbipasserende stirret. Sånn ellers har jeg vært apatisk, halvveis i fornektelse med bølger av akutt tristhet, og sett massevis av Skins. Nå er Ingo trygt på plass i nowhereland, og jeg burde legge meg. Mandagen begynner 08.30 med økonomi, saksbehandling, rådgivning og faglig skjønn. Baaah. Snap back to reality.