Kim Karlsen er død

Jeg har lest Bisettelsen (Lars Saabye Christensen). Den var fin, selv om jeg forstod lite av de første kapitlene. Men selv om den var fin, og bra, selvfølgelig var den bra, er det nesten så jeg kunne ønske jeg ikke hadde lest den. The Snafus har blitt gamle, tiden går, tiden strekker ikke til, og plutselig har de ikke sett hverandre på tyve år. Og jeg er litt som Peter Pan, jeg vil ikke bli voksen, så bøker om ensomhet med mimring til de glade ungdomsårene skremmer meg litt. Men jeg sier som Kim (eller Lars, for det er han som egentlig formulerer dette) fordi han er flinkere med ord enn meg :

Vi må ikke bli gamle som de gamle ble før oss. Vi må bli gamle på en annen måte. Vi må ikke dø sånn som de gjorde før oss. Og ingen andre skal leve livene for oss heller. Det skal vi klare selv. Er det klart? Det er bare vi som kan leve det. Vi må prøve å bli verdige [...]

Og boken var trist, og jeg ble trist, og alt på tv den kvelden jeg leste de siste kapitlene ble trist. Det var alzheimer med triste dikt og piano, det var snille mennesker med grusomme sjebner som fortjente å få hjemmene sine oppusset, og masse goodwill reklame, sånn som de alltid sender i jula. Og jeg er ikke veldig fan av å gråte offentlig, eller hjemme i stua for den saks skyld, når det er andre mennesker i rommet, desuten hadde det sett teit ut, for ingen av de andre hadde vell lest det jeg hadde lest, avslutningen på en historie som begynte i Beatles, min favoritt bok noensinne. Så jeg beit meg i tunga og tenkte happy thoughts, og gikk til sengs, litt mer redd for alderdom og ensomhet, og litt trist på vegne av Ola,Gunnar,Kim og Seb.