I think I'm dumb

Det jævla arbeidskravet. Jeg dør. På innsiden. Så alvorlig er det. Jeg føler meg som jeg gjorde når jeg hadde mattelekser i femte klasse. Jeg har lyst til å hyle til mamme, kaste blyanter og skrike ned i puta mi. Og rive i stykker noe. Jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre. Virkelig ikke.

"Endringsprosessen i sosialt arbeid. Velg ut noen sentrale begreper fra pensum og knytt an disse begrepene til egen læring. Hva er dine erfaringer med hensyn til egen mestring? Hva trenger du å utvikle videre? Analyser og drøft egen endringsprosess slik den er beskrevet i Johnson og Yanca.".

Oookai. Dette sier meg ingenting. Jeg trodde jeg kunne skrive noe om hvordan utdanningen har gjort meg mer reflektert, gitt meg nye perspektiver, gjort meg mer obs på betydningen av omgivelsene rundt individet etcetcetc (ro,ro, ro min båt). Men. Endringsprosessen vi skal knytte vår egen utvikling opp mot består av identifikasjon/definisjon av uro og behov, antakelse om hva dette handler om, styrker og ressurser i økosystemet og hos klienten selv, utvelgelse og innsamling av informasjon, analyse av informasjon, planlegging av tiltak, igangsettelse av tiltak og evaluering. Huh. WTF? Hvordan er det mulig å knytte dette til meg? Jeg klarer ikke tenke. Vakum. Faen, faen, faen. Arbeidskravet må godkjennes.

Studiene gjør meg bipolar. Ikke egentlig. Men i går var jeg happyhappyhappy, og verden var fin, og det var sol og jeg hadde sommerfugler i magen. I dag vil jeg bare knuse noe, det føles som om jeg aldri vil få godkjent arbeidskravet og dermed vil bli kastet ut av hele jævla utdanningen, og jeg krangler med mamma. Om innvandring. Herregud. Noen ganger får jeg lyst til å riste henne. Eller kaste en murstein i fjeset hennes. Alt er så forbanna svart/hvitt for henne. Gaaah. Så da blir jeg enda mer ufokusert og frustrert.

Hva var det jeg sa i går? Pust inn. Og ut.

Jeg trenger musikk. Høy, sint musikk som kan skade trommehinnene mine. Jeg vet ikke hva det er, men det pleier å funke litt for meg. Å spille så høy musikk at jeg ikke klarer å tenke.

(Signed Monika)

And we live in a beautiful world

I dag holdt jeg pusten og hadde vondt i magen i frykt for en D på eksamen. Men. Jeg fikk B. Og nå er jeg lykkelig. Vanskeligere enn det behøver det ikke være. Pust inn. Pust ut. Smil. Og jeg forsøker å ignorere angsten over arbeidskravet jeg skal levere neste uke (min egen endringsprosess fra første skoledag til nå, knyttet til pensum. død). Det er sol ute. Eller, nå er det jo bekmørkt, men det har vært sol (tre dager på rad, fantastisk), og jeg satser på sol i morgen. Sol og kriblinger i magen. Vårvårvår. Og jeg har fri i morgen. Hurra.

My baby's got the bends

Særiøst. Jeg skalskalskal svømme i morgen (jeg er endelig frisk). Jeg forbyr meg selv å få mensen (men det hadde vært jævlig typisk).

Sensing-owls @ flickr

Nothing comes for free

Yay : Billettkontroll på t-banen, og jeg har a: glemt å stemple kortet før jeg dro hjemmefra og b: trodd at studentkort varer i tretti dager, fordi det er det som står på t-banen. Noe det i følge kontrolløren ikke gjør. Men. Jeg hadde allerede kjøpt og betalt nytt studentkort som jeg skulle ha stemplet, så kontrollørmannen var grei og ba meg bare stemple når jeg gikk av. Hurra for menneskelige og hyggelige kontrollører.

Ooog sol. Sol, sol, sol. Det kiler i magen

Nay : Visdomstann. Usj og æsj. Jeg er fortsatt redd for at hele kjeven skal låse seg (det har skjedd før), og at jeg må trekke ut tanna igjen. Det var pain. Særr. T-pain. Jeg fikk ikke sove på nesten en uke, det var bare dunk-pain-dunk-pain og overforbuk av smertestillende. Antakeligvis er det bare vondt fordi den sprenger seg igjennom huden (nice), men. Jeg er traumatisert.

Senskole og jobb. Så jeg fikk ikke sett så mye av sola som egentlig gjør meg lykkelig.

(Lina Scheynius)

Hvis jeg sitter helt stille gjør det nesten ikke vondt.

My head is going to explode. Bihuler, nakke, kjeve, skuldre. Morromorro. Det gjør vondt å bevege seg.

(Tess Rosby)

Band of brothers : "Can you believe this place?"

"The memory of starved, dazed men who dropped their eyes and heads when we looked at them through the chain-link fence, in the same manner that a beaten, mistreated dog would cringe, leaves feelings that cannot be described and will never be forgotten."

Denne scenen. Særiøst. Jeg begynte nesten å gråte. Den var helt grusom å se på, men likevell fantastisk. Fangene som klamrer seg fast til soldatene, og han som hilser på soldaten på "militærvis". Guh. Jeg får fortsatt litt vondt i magen av å tenke på at mennesker kan behandle hverandre på denne måten.

Credit

Shoes make me happy

Min awesome søster kjøpte disse skoene for meg i York. Yay. Jeg får dem når hun kommer heimat til påsken. Score.

Og. Vi har bestilt ferietur til Rovinj i Kroatia. Gud, jeg gleder meg til solsolsol. Jeg blir gal av to meter med snø.

Sidenote : I dag gikk jeg på tur med mamma. Og nå har jeg stikkende smerter hver gang jeg puster dypt inn, løfter armen eller lener meg til siden. Fra underarmen, ved ribbene, over brystet og opp til kjeven. Digg. Jeg er i så jævlig bra form. Virkelig. Jeg kommer til å være krøpling innen jeg fyller førti.