Sink

Jeg har svømt, igjen. Svømming tar på. Både fysisk og psykisk. Den psykiske delen har mye med de andre i bassenget å gjøre. Det er for liten plass og for mange folk. Fire psykisk utviklingshemmede, som kan svømme, men som gjør det i et helt annet tempo en folk flest, og som stopper opp hvor som helst for å snakke (med seg selv, eller andre). Gamle menn, en med svømmebriller, som svømmer i sneglefart, gjerne rett bak deg..under vann. Creepy. Folk som mangler sosial inteligens, som tar unødvenig stor plass, og som svømmer rett på (samme hva de støter på) - uten å ta hensyn til at andre må stoppe å svømme og kline seg inn til veggen for å la dem passere. Sportsfreaker som crawler og ryggsvømmer, omtrendt i blinde, spruter ned forbi passerende og lager bølger det ikke er veldig hyggelig å svelge. Folk som leker sporty, med badehette og briller, men som svømmer i halvparten av mitt tempo. Jeg svømmer for å trene, ikke for å flyte rundt med strømmen. Svømming er muligens den ene tingen jeg faktisk er flink til å gjøre kjapt. Jeg er en av de raskeste i bassenget (med unntak av sportsfreakene som har fancy teknikker), og det er jævlig irriterende. Å svømme i kø er litt som å gå på gata i Oslo med tilsynelatende blinde, døve og sosialt tilbakestående mennesker i sneglefart foran deg, som sperrer veien. Men. Poenget. Det var et poeng. Tror jeg. Det var sinnsykt mange folk i dag. Folk og beibiser. Babysvømming, i alle aldersklasser, med massevis av ufivillige unger som halvdrukner og griner. Og barnesang. Og det var jævlig. Poenget var å klage. Syte litt. Og minne meg på at jeg IKKE skal svømme igjen klokken fem. Klokken seks var halvparten av folka borte, og jeg slapp å tenke tanker som, hvis gjennomført, kunne ført til fengselsstraff for voldsutøvelse.